Mandag 2. juni 2008

6+1
Fanken. Så mye for den gode tryggheten. Startet dagen - og uka - med en telefon fra Sykehuset og jeg blir helt satt ut. Heldigvis tok jeg ikke telefonen, men hørte bare på beskjeden de la igjen. Det gir meg iallfall muligheten til å kjenne litt etter hva dette gjør med meg, før jeg gir tilbakemelding.

Jeg har fått time i morra kl. 13.30. En hyggelig damestemme formidlet beskjeden, sammen med en mail med tilsvarende innhold. Så alt er ryddig og greit. Bra. Likevel sitter jeg her og kjenner den samme skjelven som jeg fikk på torsdag. Klump i magen, dirrende hender. Og jeg blir så skrekkelig i tvil om hva jeg skal gjøre.

Men reagerer jeg fordi jeg ikke vil til sykehuset? Eller reagerer jeg fordi jeg møter den skumle usikkerheten i meg selv - den som sier at det ikke er noe i magen min, at jeg bare har blitt lurt igjen? Det er mulig det er en god blanding av disse to også...

Ok, på tide å prøve litt rasjonell tenkning her:
Hva oppnår jeg ved å takke ja til denne timen? Jo, det er 90% sjanse for at jeg får vite. Jeg vet ikke hva jeg får vite, men mest sannsynlig får jeg iallfall vite noe om hva som skjer inni magen min. Og det er to mulige utfall: Jeg kan få bekreftet min store angst - nemlig at det ikke er liv der inne. Eller jeg kan få bekreftet mitt store ønske - at det er liv der inne. Og så er det den lille usikkerhetsprosenten hvor jeg kan risikere å få beskjed om at jeg dessverre må vente og se litt til, for det er ikke mulig å se noe nå...

Hvis jeg takker ja til timen, vil jeg i morra kl. 14.00 vite om jeg har et lite liv i magen eller ikke. Det vil si at jeg i morra kl. 14 enten er knust eller lykkelig. Det er ikke småtteri noen av delene...

Hvis jeg takker nei til timen, vil jeg da kunne hvile i tanken på at det som skjer, det skjer? Eller har allerede uvissheten begynt å gnage? Og vil jeg kunne klare å vente helt til jeg er hjemme igjen fra Trondheim 14. juni? Det er mange dager, det...

Fanken.