Livet er temmelig brutalt. Nok en gang har jeg måttet ta i mot beskjeden om at det ikke er liv i magen likevel.
Det er vondt, uforståelig, men mest av alt trist.
Det blir nok litt stille fra meg nå. Kjenner jeg trenger tid til å komme til rette med dette.
Gode tanker tas fortsatt i mot med åpne armer.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Kjære, kjære vennen min...
Livet er urettferdig, det er det ikke noe tvil om! Dette var tøft å lese! Ord blir bare så meningsløse nå, så jeg skal la det være...
Vil bare at du skal vite at jeg tenker masse på deg, og skulle ønske jeg ikke var så langt unna nå...
Husk at jeg er her hvis du trenger meg, vennen...
Glad i deg!
Varme klemmer...
Legg inn en kommentar