Internetts bakside

I min daglige surferunde, som nå også inkluderer et par-tre 'gravid'-sider og forum, kom jeg over denne teksten:

KVINNE ER KVINNE VERST – PÅ INTERNETT
Jeg tilhører tydeligvis en eksklusiv gruppe. Jeg er gravid. Egentlig ganske rart, når jeg tenker på alle ungene som finnes i denne verden. Jeg trodde det var den mest naturlige sak i verden å få barn. De er jo overalt! Men i diskusjonsforaene på internett er det ikke slik, virker seg som. Der er du nesten en medisinsk sensasjon hvis du klarer å bli gravid. For ikke å snakke om hvis du klarer å fullføre svangerskapet og føde et sprell levende barn.
Første gang jeg var innom disse sidene ble jeg livredd! Det virket som om absolutt alle hadde et problematisk forhold til det å bli gravid, og gjennomføre et normalt svangerskap. Jeg har jo hørt om de som bruker måneder og år på å bli gravide. Det å bli gravid i dag krever visstnok nøye planlegging. Temperaturmåling og pillespising. Kanskje en og annen dusj med nesespray. Eggløsningsslim og en mann som er parat akkurat når du krever det. Merkelig det der! Før i tiden fikk jo kvinner barn hele tiden. Min bestemor fikk åtte! Men i dag er det tydeligvis annerledes.
Selvfølgelig er det tungt å ha problemer med å få barn. Jeg har lest et sted at ett av sju par sliter. Mye av årsaken er at kvinner venter så lenge med å bli gravide. Først skal vi ha utdannelse, jobb, mann, hus... og så barn. Problemet er all denne skremselspropagandaen. Hvis vi skal tro statistikken så er det faktisk seks av sju par som blir gravide uten nevneverdige problemer. Men de er desverre fraværende på internett.
Jeg har smuglest litt på disse diskusjonsforumene. Der er det nemlig egne sider med lange utredninger om hvordan man skal få det til. Bruksanvisning for hvordan alt skal klaffe i ett og samme forsøk. O' lykke! Og når du først er i gang, kan du jo like gjerne bestemme om du vil ha gutt eller pike. Det finnes fremgangsmåter for det også!
Etter å ha pløyd gjennom de omfattende bruksanvisningene ga jeg opp. Hvor var spontaniteten, gleden, spenningen? Teknisk og taktisk unnfangelse er ikke noe for meg. Disse jentene tester jo til og med på samme dager! Det får da være måte på til stress! På disse sidene er det også skildrende historier om tallrike par som måtte ty til kunstig befruktning, og virkelig mange som har opplevd forskjellige former for ufrivillige aborter. De broderer ut sine triste historier på internett, den ene verre enn den andre. Selvfølgelig får de masse medfølelse, trøstende ord og klemmer fra andre gravide som garantert tenker "gudskjelov, at det ikke er meg" .
Velkommen til gravide kvinners verden! Først skal man altså klare den bragden å bli befruktet, og så skal man tutes ørene fulle om alt det grusomme som kan skje. Ikke veldig oppløftende!
Selv har jeg også hatt en abort. Men slik jeg ser det, er det en del av livet, og jeg har ikke noe behov for å skremme mine medsøstre med min historie. Mitt embryo var ikke levedyktig. Som så veldig mange andre! Og da rydder kroppen selv opp. Det er jeg igrunn glad for!
For å sette det litt på spissen; kanskje det hadde blitt flere barn om disse kvinnene tenkte litt mindre på unnfangelse, og brukte mer tid sammen med mannen sin og mindre tid foran PC' en.
Jeg har i alle fall bestått den første prøven, om enn ikke på første forsøk. Et lite barn vokser inne i meg. Men det er lenge til jeg er i mål. . Det er fortsatt mye fælt som kan skje... Jeg blir bare urolig av å lese alle skrekkhistoriene på internett. Derfor har jeg meldt meg ut av diskusjonsgruppene.
Det som skjer, det skjer jo likevel! (Sakset herfra.)

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg tok meg selv i å sitte her og nikke så enig, så enig... Og samtidig føle meg ganske så truffet. Jeg er jo av de som har hatt behov for å dele de vanskelige opplevelsene og de bekymrede tankene, og behovet for å krisemaksimere sånn just in case - det er ganske kjente greier. Så da gjør det godt å få hjelp til å se ting på en litt annen måte. Kall det gjerne en aldri så liten vekker. Samtidig har leg lyst til å kakke henne litt i hodet og minne henne på at det heldigvis ikke er noen fasit på disse gravid-greiene. Det er like mange løsninger og muligheter som det er gravide damer. Hun har én måte å se dette på, de hysteriske forumdamene har også sin måte å se det på, og jeg har min.

Og pr. i dag tror jeg jeg velger den gyldne middelvei. Jeg kjenner at det gjør meg godt å lese om alt det som skjer meg. Det er også greit å lese om hvordan andre har det i samme situasjon. Og så velger jeg bevisst å ikke lese tråder som tydelig handler om redsel og usikkerhet. Det gjør meg ikke godt. Jeg trenger ikke å proppes full av usikkerhet og frykt utenfra. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til usikkerheten og frykten jeg allerede har inni meg. Og så kan jeg selv velge hvordan jeg ønsker å lese statistikkene. Alle gode ting er fem, ikke sant?