5+3?

Jeg sitter her og vet ikke helt hva jeg skal skrive... Tror jeg aller først må spørre om det er noen som har noen liter med tålmodighet til overs, for da vil jeg gjerne kjøpe. For det eneste jeg vet sikkert nå, er at jeg trenger tålmodighet.

Først av alt må jeg bare si tusen, tusen takk til meg selv fordi jeg valgte å lytte til magefølelsen min. Jeg er SÅ utrolig glad for at jeg ombestemte meg og tok timen i Tønsberg istedenfor på sykehuset. For alt i alt har dette vært en god opplevelse.

Men, dessverre kan jeg ikke rope ut til hele verden at jeg har sett et nydelig lite hjerte banke. For det har jeg ikke sett. Ennå. Innvendig UL viste nemlig at jeg trolig er kommet en uke kortere enn jeg trodde - og håpet. Det kan derimot stemme bra med tanke på den første negative testen. Så, istedenfor å være 6+3 i dag, er jeg trolig 5+3. Og det betyr i praksis at det er for tidlig å se hjertelyd. Det er trolig bare snakk om et par dager til før det er mulig, men i dag var det ikke mulig. Det var tungt. Jeg innrømmer det. Jeg skulle så veldig, veldig gjerne sett mitt lille mirakel dunke der inne.

Legen, en utrolig sympatisk fyr, tok seg uendelig god tid til oss, og det var en fantastisk god opplevelse. Vi ble ønsket hjertelig velkommen, med skikkelig håndtrykk og blikkontakt. (Uff, skulle jo tro at det er en selvfølge, men mine tidligere erfaringer med hvite frakker har lært meg at det slett ikke er noe jeg kan forvente....) Men her ble vi ønsket velkommen og vist inn på kontoret hans, hvor vi rolig og behagelig brukte det første kvarteret på å bli kjent, og fortelle litt om historien min. Han på sin side forklarte grundig og forståelig om hva han skulle gjøre og hva vi kunne forvente - og ikke forvente - av denne timen. Så godt med informasjon!

Innvendig UL er ikke noe jeg har gledet meg til, akkurat... verken det å ligge i den festlige stolen eller få den snertne (ironi!!) staven langt oppimellom... Men, for det første, så hadde han en stol som det faktisk gikk an å sitte i uten å føle den skrekkelig ydmykende blottleggelsesfølelsen. Ok, så var det ikke akkurat stas denne gangen heller, men heller ikke en skrekkopplevelse. Og med supert utstyr kunne man virkelig se skikkelig på skjermen. Ikke bare noen merkelig tåkete bilder, men klare, sort-hvite bilder. Og med god forklaring i tillegg, ble det hele faktisk en spennende opplevelse. Selv uten hjertelyden. "Hulen" (husker ikke hva fagordet er, jeg...) ble målt til 13,5 mm, plommesekken var 2,9 mm og selve nurket 1,7 mm. Herlighet, det er jo så smått at det er omtrent håpløst å forestille seg...! Ok, så kunne vi ikke se noe hjertelyd, men alle de andre målene hadde riktige proposjoner i forhold til utviklingsstadiet. Det er visst gode tegn.

Så, da sitter jeg her og har fått konstantert at jeg har en spire i magen, plassert på riktig sted, men litt mindre enn jeg hadde håpet. Og mer enn dette kunne han ikke si. Og det er noe av det jeg likte best med denne timen. Følelsen av å bli sett og tatt på alvor, samtidig som ting ble sagt i klartekst. Ikke sånt ullent fjas som bare er frustrerende. Ok, så fikk jeg vel egentlig det svaret jeg fryktet mest - nemlig; vent og se... Men sånn er det dessverre. Hvor mye jeg enn skulle hatt et klart svar nå, så er det denne vente og se-greia som er realiteten.

Jeg trodde helt ærlig at jeg skulle freak'e helt ut hvis jeg ikke fikk et ja eller et nei nå. Og det hadde jeg trolig gjort også, om jeg ikke hadde følt meg så ivaretatt. Så jeg sitter her og skulle selvfølgelig gjerne visst med 100% sikkerhet at alt blir bra, men utrolig nok klarer jeg å være ganske rolig. Venting er ikke min sterkeste side - samtidig som at det er få ting jeg har mer erfaring på enn nettopp det med å vente. Så dette skal jeg klare.

Vi ble anbefalt å roe det hele ned et par uker nå, for så å evt. ta en ny UL om en 14 dagers tid. Jeg fortalte at jeg skulle til Trondheim nå, og så til Budapest, og spurte hva han mente om flyturer nå. Og der var han helt klar: går det galt, er det ikke en flytur sin feil. Dessuten er det mindre stressende å reise en time med fly enn ørten med tog eller bil.

Jeg har vært veldig i tvil selv, og på nettet florerer det av meninger om dette. Men, jeg er i bunn og grunn enig med han; hvis det er meningen at denne lille mirakelspiren vår skal vokse seg stor og sterk, så gjør den det. Uavhengig av en luftetur eller to. Jeg skal sove litt på avgjørelsen før jeg bestemmer meg, tror jeg... Kjenne etter og stole på magefølelsen :)

En annen ting som var flott med denne timen, er at jeg fikk bekreftet 'galskapen' jeg har blitt utsatt for i sykehussystemet. Jeg fortalte om mine møter med ekspertene, og haka hans sank lenger og lenger ned på brystkassa. Reaksjonene hans ga meg trygghet på at jeg virkelig har hatt grunn til å være misfornøyd med måten jeg har blitt møtt på. Jeg har vært hos de store ekspertene, men likevel har de virkelig gjort mangelfulle undersøkelser. Han spurte om de hadde sjekket det og det og det, og jeg måtte bare riste på hodet... Det må være noe elimentært galt i det offentlige systemet. Nå vet jeg iallfall at hvis det viser seg å gå galt denne gangen også, så vil han foreta en grundig undersøkelse av meg, og det er betryggende å vite. Godt å bli tatt på alvor.

Så, tross dagens utfall, så ble denne timen en god opplevelse. Nå reiser jeg snart til Trondheim for å være med på min første studieuke, og deretter går turen til Budapest sammen med gode venner. Og når vi kommer tilbake derfra, skal jeg ta en ny kontroll. Nå blir det med andre ord 16 dager med venting - men heldigvis blir ventedagene fulle av opplevelser. Og jeg skal fortsette å tenne lys for og godsnakke med mitt lille nurk. For det er virkelig både høyt elsket og hjertelig velkomment.