5+4
Den første minepælen er nådd. Jeg har hele tiden sagt til meg selv at jeg skal ta kontakt med sykehuset etter at konserten er over. Nå er konserten over. Og det første jeg gjør når jeg står opp i dag, er så sette meg ved datamaskinen for å lete opp igjen mailene fra sist runde med korrespondanse med sykehuset. Og det er umulig å ikke lese igjennom det som ble skrevet sist. Jeg kjenner at det knyter seg i magen, og fingrene dirrer. Ordene i mail-vekslingen er nøkterne og dels kyniske, men likevel rommer de enormt med følelser. Det er nesten 2 år siden. 2 år siden jeg sendte en tilsvarende mail for å fortelle om positiv test.
Jeg begynner å forfatte et infoskriv. Ja, jeg kaller det bevisst infoskriv, for det er nettopp det det er. Kort info om ståa, og om behovet mitt videre. Og så trykker jeg på send-knappen.
Og i samme øyeblikk, så begynner jeg å grine. Ikke forsiktige trillende tårer, men uhemmede hulk og hikst. Og det skremmer vettet av meg. Hva er det som skjer? Jeg blir gående rundt og rundt i huset, mens tårene renner. Det er som om hele den gode tryggheten er søkk borte, som om hele den gode jegergravid-følelsen bare rakner totalt. All ro og all energi er forsvunnet. Og igjen er det bare intens gråt og massevis av usikkerhet. En sterk følelse av totalt kaos.
Heldigvis ringer det på døra, og jeg får besøk av en god venninne. Ei som ser meg og møter meg akkurat her jeg er nå. Hun lytter, spør, setter ord på ting. Og jeg prøver – innimellom gråtetoktene – å kjenne etter hva som ligger bak disse sterke følelsene. Og med en ekstra time hos Åshild også, så klarer jeg etterhvert å nøste opp noen av trådene.
Jeg har helt siden den positive testen tenkt at jeg må inn i sykehussystemet igjen. Det har liksom ikke vært noe spørsmål om det. Opplest og vedtatt. Jeg er nemlig ikke normalt gravid. Det er noe sykelig med meg også. Det er nemlig ikke sånn med meg at jeg jumpjumpblirgravid og 9 måneder etter popper det ut et nurk. Nei, det er noe galt med meg. Noe som ikke funker som hos alle andre. Og er man syk, så må man på sykehuset. Ikke sant? Og i sykehussystemet blir jeg kun en brikke. En del av et sirkus. Som en marionettdukke. I sykehussystemet er jeg prisgitt de hvite frakkene. Gjør ditt, gjør datt. Kom hit, kom dit. Og venting. Evinnelig venting. Venting uten noe som helst kontroll på hva som skjer. Overlatt i hendene til de hvite frakkene. Ekspertene. Samlebåndssjefene. De som vet alt – men som likevel, når alt kommer til alt, ikke kan fikse noe som helst. Det eneste de gjør med meg, er å gjøre meg usikker, sykelig.
Og jo mer jeg tenker på dette, jo mer jeg kjenner på følelsen av å være en marionett-dukke i sykehussirkuset, jo mer protesterer kroppen. Jo mer griner jeg. Jo mer dirrer fingrene. Det er noe kroppen prøver å fortelle meg. Og jeg tror det er noe enkelt. Jeg vil ikke dirigeres. Jeg vil dirigere selv. Jeg vil ikke være en passiv brikke, men en aktiv aktør i mitt eget liv. All min erfaring med sykehuset kan oppsummeres i ett ord: Bortkastet. Og vanskelig. Og uten hensikt. Jeg vet jeg bruker store ord nå, og hensikten min er ikke å svartmale sykehuset. Jeg vil bare få det helt tydelig frem at det faktisk er mitt liv og min kropp dette dreier seg om. Og er det noen som kjenner mitt liv og min kropp, så er det meg. Det er jeg som er eksperten. Ikke de hvite frakkene.
Gråten kom fordi tanken på sykehussirkuset ga meg følelsen av å miste meg selv. Og er det noe jeg ikke trenger nettopp nå, så er det det å miste meg selv. Jeg trenger meg selv mer enn noen gang. Jeg trenger å være tilstede med begge beina trygt plantet i mitt eget liv.
Jeg trodde – og tenkte automatisk – at jeg burde inn i sykehussystemet. Men det finnes alternativer. Jeg kan velge. Jeg har iallfall tre valg. Jeg kan reise til sykehuset for å ta den første kontrollen der. Jeg kan velge en privat gynekolog, et mer nøytralt alternativ. Eller jeg kan vente og se, og la kroppen selv få styre denne prosessen.
Den første minepælen er nådd. Jeg har hele tiden sagt til meg selv at jeg skal ta kontakt med sykehuset etter at konserten er over. Nå er konserten over. Og det første jeg gjør når jeg står opp i dag, er så sette meg ved datamaskinen for å lete opp igjen mailene fra sist runde med korrespondanse med sykehuset. Og det er umulig å ikke lese igjennom det som ble skrevet sist. Jeg kjenner at det knyter seg i magen, og fingrene dirrer. Ordene i mail-vekslingen er nøkterne og dels kyniske, men likevel rommer de enormt med følelser. Det er nesten 2 år siden. 2 år siden jeg sendte en tilsvarende mail for å fortelle om positiv test.
Jeg begynner å forfatte et infoskriv. Ja, jeg kaller det bevisst infoskriv, for det er nettopp det det er. Kort info om ståa, og om behovet mitt videre. Og så trykker jeg på send-knappen.
Og i samme øyeblikk, så begynner jeg å grine. Ikke forsiktige trillende tårer, men uhemmede hulk og hikst. Og det skremmer vettet av meg. Hva er det som skjer? Jeg blir gående rundt og rundt i huset, mens tårene renner. Det er som om hele den gode tryggheten er søkk borte, som om hele den gode jegergravid-følelsen bare rakner totalt. All ro og all energi er forsvunnet. Og igjen er det bare intens gråt og massevis av usikkerhet. En sterk følelse av totalt kaos.
Heldigvis ringer det på døra, og jeg får besøk av en god venninne. Ei som ser meg og møter meg akkurat her jeg er nå. Hun lytter, spør, setter ord på ting. Og jeg prøver – innimellom gråtetoktene – å kjenne etter hva som ligger bak disse sterke følelsene. Og med en ekstra time hos Åshild også, så klarer jeg etterhvert å nøste opp noen av trådene.
Jeg har helt siden den positive testen tenkt at jeg må inn i sykehussystemet igjen. Det har liksom ikke vært noe spørsmål om det. Opplest og vedtatt. Jeg er nemlig ikke normalt gravid. Det er noe sykelig med meg også. Det er nemlig ikke sånn med meg at jeg jumpjumpblirgravid og 9 måneder etter popper det ut et nurk. Nei, det er noe galt med meg. Noe som ikke funker som hos alle andre. Og er man syk, så må man på sykehuset. Ikke sant? Og i sykehussystemet blir jeg kun en brikke. En del av et sirkus. Som en marionettdukke. I sykehussystemet er jeg prisgitt de hvite frakkene. Gjør ditt, gjør datt. Kom hit, kom dit. Og venting. Evinnelig venting. Venting uten noe som helst kontroll på hva som skjer. Overlatt i hendene til de hvite frakkene. Ekspertene. Samlebåndssjefene. De som vet alt – men som likevel, når alt kommer til alt, ikke kan fikse noe som helst. Det eneste de gjør med meg, er å gjøre meg usikker, sykelig.
Og jo mer jeg tenker på dette, jo mer jeg kjenner på følelsen av å være en marionett-dukke i sykehussirkuset, jo mer protesterer kroppen. Jo mer griner jeg. Jo mer dirrer fingrene. Det er noe kroppen prøver å fortelle meg. Og jeg tror det er noe enkelt. Jeg vil ikke dirigeres. Jeg vil dirigere selv. Jeg vil ikke være en passiv brikke, men en aktiv aktør i mitt eget liv. All min erfaring med sykehuset kan oppsummeres i ett ord: Bortkastet. Og vanskelig. Og uten hensikt. Jeg vet jeg bruker store ord nå, og hensikten min er ikke å svartmale sykehuset. Jeg vil bare få det helt tydelig frem at det faktisk er mitt liv og min kropp dette dreier seg om. Og er det noen som kjenner mitt liv og min kropp, så er det meg. Det er jeg som er eksperten. Ikke de hvite frakkene.
Gråten kom fordi tanken på sykehussirkuset ga meg følelsen av å miste meg selv. Og er det noe jeg ikke trenger nettopp nå, så er det det å miste meg selv. Jeg trenger meg selv mer enn noen gang. Jeg trenger å være tilstede med begge beina trygt plantet i mitt eget liv.
Jeg trodde – og tenkte automatisk – at jeg burde inn i sykehussystemet. Men det finnes alternativer. Jeg kan velge. Jeg har iallfall tre valg. Jeg kan reise til sykehuset for å ta den første kontrollen der. Jeg kan velge en privat gynekolog, et mer nøytralt alternativ. Eller jeg kan vente og se, og la kroppen selv få styre denne prosessen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar