Det er nesten verdt en flaske sjampis, dette! Nok en natt uten noe som helst tegn til skumle flekker eller skremmende smerter. Og nok en dag nærmere den dagen da vår lille mirakelspire skal møte verden med et hyl.
Nå har jeg snart 6 hele uker bak meg. Eller faktisk – jeg er 1,5 måned på vei! Det høres enda bedre ut. Og i følge den flotte kalenderen er det nå et lite hjerte inni magen min som slår i turbofart. Det er liv der. Jeg kjenner jeg får både klump i halsen og ståpels når jeg skriver dette. Det er liv der. Det er liv i magen min. Nevnte jeg ordet mirakel?
En del av meg vil veldig gjerne få gjennomført den aller første UL-kontrollen fortere enn svint. Ikke fordi jeg er redd for at det er noe galt, men fordi jeg trenger bekreftelsen et bankende hjerte kan gi. Jeg vil gjerne gå inn, gjennomføre undersøkelsen, se hjertet banke og gå smilende ut igjen. Enkelt og greit. Mer enn det forlanger jeg ikke.
Men en annen del av meg bare rister på hodet og sier ”ta det helt med ro”. Kroppen min forteller meg – helt av seg selv – at hjertet banker. Jeg trenger ingen ytre bekreftelse på at alt står bra til. Jeg vet. Kroppen forteller meg det gjennom stadige ømme pupper, en tiltagende ettermiddagskvalme og stikninger i underlivet. Jeg er gravid.
Likevel er jeg spent på om jeg i det hele tatt får noen tilbakemelding fra Sykehuset og fra ”Meg og Magen”. Jeg prøver å tenke sånn at hvis jeg får tilbakemelding og mulighet til å ta en kontroll, så skal jeg gjøre det. Hvis jeg ikke hører noe, så er det ikke meningen at jeg skal ha kontroll ennå. Jeg prøver å flyte litt med. Tro på at ting legger seg tilrette. Let go, let God.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar